Stärk Heimover: Jim Stärk på scenen. Det var ikke tvil om at Heimover-publikum tok vel imot dem, for det formelig kokte foran scenen av musikkglede.
Det var som om alle på festivalen hadde snakket sammen og blitt enige.
– Heimover er verdens hyggeligste festival!
Vi entrer campen med soveposer under armen i gnistrende sol og i det man drar opp glidlåsen til de ekte 70-talls teltene på gressmatta i badeparken i Åmli, kjenner man eimen av teltliv og festival. Det er fortsatt tidlig, men folk sitter utenfor -noen spiller badmington, andre har smugbegynt festen. Nede ved elva finner vi fire kvinner som skal vaske av seg heten. Norunn Westerlund, Linn Hamilton, Margaret Lundstøl og Kari Thorsen bykser ut i elva, for så å kaste seg ut så vannet spruter. – Ahhhhh, hører vi der ute. Vel i land spør vi de hvorfor de har valgt å komme hit til Åmli?
-Dette er Norges hyggeligste og koseligste festival, det er ikke store forhold, men vi liker det. I morgen tidlig skal vi opp til Trogfjell og vi kommer til å lokke med oss så mange vi kan fra campen, så kan vi ta med kaffe opp og gjøre en tur av det før neste festivalkveld, smiler jentene.
Ekte kvinnfolk
Litt lenger borte finner vi er en jentegjeng med medbrakt flagg påskrevet ”Ekte damer” i full gang med boblene. Siste medlem i klanen kommer tilbake med en raus bukett blomster i nevnene, for det skal jo pynt på bordet kan vi da skjønne!
Solfrid Helle, Linda Bartolomei, Tonje Eikrem Jacobsen og Alida Rudjord bor alle i Arendal, men det skal sies at de har et Åmli-født alibi med seg. Solfrid Helle er her for første gang.
-Og det skal ikke bli siste, det kan du bare skrive, smiler hun.
-Det er jo så koselig her, og det er et godt program og så trivelig. Heimover er også mer anstendig har jeg inntrykk av. Folk koser seg her, men det er ikke noe flatfyll, smiler Helle & co.
Drømmeplassen
Et stykke bortenfor, helt ute på pynten ser vi en bobil og hører latter.
-Det er helt fantastisk her, plassen, stemningen. God musikk og gode folk. jeg blir rett og slett lykkelig av slikt, sier Brit Alfredsen som nyter sola utenfor med en kald en i neven. Jan Nyquist kommer ut av bobildøra iført cowboyhatt og Bob Marley-klær, der underdelen selvfølgelig er et skjørt. Men han er ikke alene om det, kompisene Ola Skottum og Henrik Christensen har også luftige gevanter nedentil. Sistnevnte, kilt.
-Det er jo så behagelig, luftig og fint, ler Christensen.
Nyquist forteller han faktisk har vært her siden torsdag, for det er bare en ting som gjelder. Han skal ha den beste plassen.
-Det er ”Jan`s plass”. Vi har vært her de siste 4-5 åra og vi har vært gjennom flom og ugreit vær, men i år er jeg fornøyd. Da jeg kom oppover og så min plass bare stå der å skinne i sola, tenkte jeg bare ”Wohoooo!”, det er noe galt i hue på meg vettu, sier han og så ler han høyt igjen. Man skulle tro de alle hadde snakket sammen på denne festivalen, for når jeg spør hvorfor de kommer får jeg det samme svaret på repeat.
-Dette er en av verdens beste festivaler, stemningen, menneskene, settingen, scenen, området, pausen i mellom, og alle menneskene, kommer det kontant fra Nyquist mens han skotter opp mot Trogfjell der han for 30-år siden forøvrig satt utfor i paraglider – men det er en annen historie.
Comeback
Vi entrer området, der rødkledde folk med ”ekte greier” i hvitt på brystet sørger for at det hele går på skinner. Siden slippet av Darling Wests andreplate «Vinyl and a Heartache», har bandets karriere vært på en konstant opptur. Kjetil Steensnæs og Mari og Tor Egil Kreken var perfekt som åpningsband en sommerkveld i Åmli. Bløtt, melodisk, deilig og soft akkompagnert av Maris lune kommentarer som høstet latter, slik som; Jeg vet han har det kjempefint når han er gift med meg, men da er det jo rart at han skriver så såre sanger? Darling West sjarmerte rett og slett og fikk satt stemningen før vi fikk et taktskifte over til Clutterbillies med deres fengende banjorock. Og så til selve kirsebæret i kaka. Jim Stärk. Det ble en slik kveld alle hadde ønsket seg. Med et comeback av en artist som publikum hyllet frem.
-For en kveld, for et sted! Jeg trodde vi skulle gå ut på scenen og bli spist opp av knott, vi tok feil. Takk Åmli, det har vært en drøm, sa Jim Stärk og overlot sommernatten til publikum.
Strålende fornøyd
Lørdagskvelden fikk publikum Kaja Gunnufsen, og Heimovers egen sønn Jonas Alaska, før festivalsluttet med det heftig fyrverkeriet ”Aiming For Enrike”.
Trond Aslaksen har fått tid til å sove litt etter begivenheten da vi ber han oppsummere.
-Dette ble en svært vellykket festival på alle måter. 7 flotte konserter og en bekreftelse på at publikummet vårt er sammensatt; mange likte Clutterbillies, mens andre falt for Asbjørn Ribe og Kaja Gunnufsen – og noen for Aiming for Enrike! Darling West, Jim Stärk og Jonas Alaska gikk hjem hos de aller fleste. Og- festivalsjefen likte alt, ler han.
– Vi opplevde ingen problemer av noen slag. Skjenkekontrollen var med besøk og vi fikk ingen merknader. Høydepunktene er alle de flotte tilbakemeldingene vi får – fra veldig mange! Det ble ikke publikumsrekord i år, men ca 1.000 besøkende, likt fordelt med ca 500 hver dag, avslutter Heimover-kongen Aslaksen.
The post – Takk Åmli, det har vært en drøm! appeared first on Åmliavisa.
